Publisert 22. Januar 2011
De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat har særlig mye til overs for FrP's politikk, og at jeg tilhører den helt andre siden. Men i èn spesiell sak skal FrP ha skryt for at de prøver å sette igang en debatt som en vakker dag kan gjelde både deg og meg; aktiv dødshjelp. Her prøver jeg å redgjøre litt for hvorfor jeg syns den debatten er så viktig.
Naturen er ikke alltid særlig snill, og baserer seg på «de best tilpassedes overlevelse». Men hvor de fleste dyrearter forlater sine eldre til å dø når de ikke lenger har en funksjon i samfunnet, har vi mennesker utviklet sterke følelser til de som gav oss mat, husly og de nødvendige kunnskapene vi trenger for å overleve.
Og ettersom menneskeheten stadig utvider sin forståelse for kroppen og dens funksjoner og reaksjoner, er det ikke til å unngå at vi blir eldre og eldre før vi til slutt svinner hen. Men samtidig som vi gjør alt vi kan for å holde de eldre i live, er det ikke til å komme unna at alderdommen ikke er like god for alle. Et godt liv handler ikke om hvor gammel man blir, men hvor godt man hadde det. Og når man har nådd en viss alder syns jeg man fortjener å kunne si at nok er nok. Eller om f.eks lider av en sykdom som gjør livet til et levende helvete. Jeg skjønner dem godt.
Alle partiene i Norge snakker om at man skal behandle de eldre med verdighet. De færreste syns dessverre ikke at man fortjener å avslutte livet når man selv føler det er på tide. Alt for mange ganger har jeg lest om mennesker med store smerter som må pines igjennom rettsystemet for å få lov til å avslutte et liv de ikke syns er verdt å leve. Ved å totalt avfeie aktiv dødshjelp tar man bort muligheten for å kunne avslutte livet med verdighet.
Etter 54 års ekteskap valgte dirigenten Sir Edward Downes og hans kone Joans å avslutte livet ved en klinikk for aktiv dødshjelp i Sveits.
Etter 54 lykkelige år sammen besluttet de å ende sine liv, i stedet for å fortsette slitet med sine alvorlige helseproblemer, sa parets sønn og datter, Caractus og Boudicca.
Ingen fortjener å leve i smerter. Alle fortjener å råde over sitt eget liv. Istedet for å måtte streve seg igjennom rettsystemet, eller måtte avslutte livet på en uverdig måte ved å dø av overdose alene på soverommet fordi ingen tør å ta debatten, la oss gi dem som trenger det den omsorgen og forståelsen de så gjerne ønsker seg den siste delen av livet.
Det er klart at aktiv dødshjelp er et veldig vanskelig og sårt tema, og det er kanskje derfor ingen tør å ta debatten. Hvordan man skal løse det i forhold til lovverk og reguleringer har jeg ikke nok kompetanse til kunne å uttale meg om, men la oss i det minste ta debatten. La oss i det minste annerkjenne at det i mange tilfeller vil være den det rette avgjørelsen å hjelpe noen med avslutningen. Redselen for debatten må ta slutt.
Du svarer på en kommentar fra . angre